– Vi ble advart mot å dra hit: Sannheten om Ullevål overrasket oss
Tåken ligger lav over Ullevål denne formiddagen. Det er en slik grå dis som får
lydene til å virke fjernere enn de er, og bygårdene til å stå litt mer anonyme enn
vanlig. Ryktene har svirret den siste tiden: Området som en gang ble omtalt som
belastet og urolig, skal nå ha blitt stille. For stille, ifølge noen. Nesten dødt.
Vi er på vei for å dekke det som kanskje er ukas mest omtalte snakkis. Før vi i det
hele tatt rekker å parkere, blir vi stoppet av en politibetjent som presenterer seg
som «Irrelevant». Han legger en tung hånd på panseret og advarer oss mot
området vi er på vei inn i. Stemmen hans er alvorlig, nesten teatralsk. Han
snakker om uro, om miljøer, om ting som “ikke alltid ser ut slik de er”.
Vi takker for omtanken og kjører videre.
Gatene i Ullevål møter oss med en annen stemning enn den vi ble forespeilet.
Det er stille, ja – men ikke truende. Snarere avventende. Som om området selv
holder pusten.
Den første vi møter er en anonym biker. Han lener seg mot sykkelen sin, måler
oss raskt med blikket. Han beskriver seg selv som en “kjekk, sterk og staut kar”,
og det er vanskelig å si imot. Han forteller om tidligere, mindre heldige møter med
folk i området. Om blikk som varte for lenge. Om stemning som kunne tippe over.
Han har lite til overs for dem som bor her fast, sier han, før han strammer kjeven
og ser nedover gata. Likevel står han her. Midt i det han advarer mot.
Videre nedover blir vi stoppet av Jokke og en kompis. De er direkte i formen. Det
har vært mye “støtt” i Ullevål, sier Jokke, men utdyper ikke stort mer. Ordene
henger litt i lufta før de trekker på skuldrene og setter seg i bilen før de kjører fort
videre.
Vi setter kursen mot den lokale kebabsjappa – et naturlig samlingspunkt i ethvert
nabolag. Utenfor møter vi Shala, Krenar Dent og flere kompiser. Her er tonen en
annen. De hevder at det nå er mer bråk og uro enn noen gang før. Samtidig peker
de ut over gata, der folk spaserer rolig forbi og hilser på hverandre.
– Det er jeg som eier kebaben nå, presiserer Shala, uten at vi helt har spurt.
Hvorfor det er viktig å få frem, er uklart. Han forteller at de tidligere eierne har
reist til Somalia. Selv er han fra Kosovo. På spørsmål om dette vil påvirke maten,
avviser han det momentant.
– Maten blir bare bedre.
Inne i lokalet freser kjøttet som før. Lukten er den samme. Kanskje enda litt rikere.
På vei ut av Ullevål blir vi igjen vinket inn til siden. Denne gangen av politibetjent
Kjetil Østhus. Han vil vite hva vi har gjort i dette, etter hans mening, farlige
området. Vi forteller om saken, om ryktene, om møtene.
Midt i samtalen føler han behov for å presisere noe annet.
Han er singel. Jomfru. Og søker virkelig noen å dele livet med.
Det er en opplysning vi ikke ba om, men som han leverer med samme alvor som
en tjenestemelding.
Når vi forlater Ullevål, ligger gatene fortsatt stille bak oss. Ikke øde. Ikke truende.
Bare rolige. Kanskje er det nettopp det som skaper uroen – kontrasten mellom
ryktene og virkeligheten. Mellom advarsler og hverdagsliv.
Spørsmålet er ikke lenger om Ullevål har gått fra skummelt til dødt.
Spørsmålet er hvem som eier fortellingen om stedet.
